tirsdag 31. januar 2012

Det ulovfestede objektive ansvaret

       Gjennom rettspraksis er det i løpet av de siste hundre år utviklet regler om erstatningsansvar uten hensyn til skyld. Bakgrunnen er at industrialiseringen av samfunnet skapte mange typer gjenstander og virksomheter med et betydelig skadepotensiale. Culpaansvaret ga ikke lenger tilstrekkelig økonomisk trygghet for skadelidte. Innehaveren av en risikofylt virksomhet er blitt ansett nærmere til å bære risikoen for hendelig skade som virksomheten forårsaker enn skadelidte. Innehaveren har normalt størst økonomisk fordel av virksomheten, og best evne til å bære tapet som følge av skaden, eventuelt ved dekning gjennom ansvarsforsikring. Visshet om at ansvar kan inntre, gir dertil en oppfordring til å søke å hindre at virksomheten volder skade. Objektivt ansvar innebærer videre en fordel for skadelidte i tilfelle hvor skaden kan være voldt ved uaktsomhet, men dette vanskelig lar seg bevise, se nærmere nedenfor i avsnitt 3.3.4. Om skade voldt av en bestemt virksomhet eller innretning kan kreves erstattet uten hensyn til skyld, avgjøres ved en skjønnsmessig vurdering. I rettspraksis er det særlig lagt vekt på om skaden er utslag av en stadig, typisk og ekstraordinær risiko for skade ved den aktuelle virksomhet eller gjenstand. Videre har domstolene foretatt en avveining av ovennevnte legislative hensyn. Er skaden blitt forårsaket av teknisk svikt eller teknisk ufullkommenhet, taler dette for ansvar selv om skaderisikoen ikke kan anses å være stadig.

Advokat juss

Erstatning pasientskader personskade

       Ved aktsomhetsvurderingen etter skadeserstatningsloven § 2-1 skal det tas hensyn til « om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten, er tilsidesatt ». Dette innebærer blant annet at størrelsen av de bevilgninger som har vært stilt til disposisjon, har betydning ved spørsmålet om erstatningsansvar for en offentlig helseinstitusjon, se nærmere Hagstrøm: Offentligrettslig erstatningsansvar (1987), særlig side 410 flg. Bevilgningens størrelse vil for eksempel kunne bli tillagt vekt ved spørsmål om det var uforsvarlig å sette en hjertepasient på venteliste og ikke umiddelbart påbegynne behandlingen. Vurderingen vil måtte bli den samme dersom beslutningen var truffet ved en privat helseinstitusjon som blir drevet for offentlige midler.

       Arbeidsgiveransvaret omfatter ikke de tilfelle hvor skaden er voldt utenfor tjenesten, for eksempel hvis en sykehuslege forårsaker skade under konsultasjon på sitt hjemmekontor i fritiden. Arbeidsgiver som ved avtale har lånt ut en ansatt, vil imidlertid fortsatt kunne bli holdt ansvarlig, jf for eksempel RG-1953-389 (Eidsivating): Her ble et sykehus holdt erstatningsansvarlig for skade voldt av ansatt som var utlånt til å bistå i den private praksis til en av sykehusets leger. Det ble ansett ikke å ha oppstått noen vesentlig forrykning av tjenesteforholdet mellom sykehuset og den som hadde voldt skade.

       Som nevnt gjelder de fleste pasientskadesaker arbeidsgiveransvar etter skadeserstatningsloven § 2-1. Fra de siste år nevner Utvalget til belysning følgende dommer: Rt-1989-426 (skadet arm - sykehuseieren frifunnet), Rt-1989-674 (skadet stemmebåndsnerve - sykehuseieren domfelt), Rt-1990-768 (HIV-smitte ved blodoverføring - sykehuseier og staten frifunnet), RG-1991-663 (Oslo - inoperering av trykkmåler - sykehuseier frifunnet), RG-1991-605 (Ytre Sogn - mislykket operasjon - sykehuseier domfelt), RG-1990-594 (Eidsivating - kneskade - sykehuseier domfelt) og RG-1989-443 (Bergen - fødselsskade - sykehuseier frifunnet).