lørdag 11. februar 2012

Bistandsadvokat. Tilbakelevering av beslaglagte gjenstander

       I saker som gjelder andre overtredelser enn etter straffeloven §§ 192-196 har fornærmede ikke krav på å bli underrettet om berammelse av hovedforhandling med mindre vedkommende blir innkalt som vitne i saken. Fornærmede har heller ikke krav på å bli kjent med tiltalebeslutningen. Igjen må fornærmedes behov veies opp i mot arbeidsbyrden til politiet/påtalemyndigheten/retten. Fornærmede kan ha et ønske om å kjenne til når det er berammet hovedforhandling i saken. Opplysning om dette vil fornærmede imidlertid kunne få ved selv å henvende seg til påtalemyndighet eller politi. Utvalget kan ikke se at fornærmede i alminnelighet kan ha et så sterkt behov for kunnskap om tidspunktet for hovedforhandling at det bør pålegges noen myndighet av eget tiltak å opplyse fornærmede om dette.

       Etter utvalgets oppfatning er det større grunn til å anta at fornærmede kan ha behov for å kjenne til at det er reist tiltale og få opplysning om utforming av tiltalebeslutningen. Fornærmede vil bl.a. kunne ha behov for å se tiltalebeslutningen for å kunne vurdere privat søksmål for forhold som ikke er tatt med i tiltalen, eller for å vurdere å slutte seg til saken, jf straffeprosessloven § 404. Utvalget foreslår at påtalemyndigheten pålegges å sende melding til fornærmede om at det er tatt ut tiltale, og om at fornærmede kan kreve å gjøre seg kjent med tiltalebeslutningen, jf utvalgets forslag til fornærmedes innsynsrett kap, IV, 4.3. Regelen foreslås som straffeprosessloven § 264 a nytt første ledd.

       Etter at dom er falt vil fornærmede kunne orientere seg om utfallet av straffesaken ved å kreve innsyn i rettsboken, jf straffeprosessloven § 28. Etter gjeldende rett har fornærmede innsynsrett bare dersom han har rettslig interesse av innsyn. Etter utvalgets oppfatning bør fornærmede alltid gis melding om at dom er falt, og om domsresultatet. Samtidig bør han underrettes om at det på visse vilkår kan kreves innsyn i/utskrift av rettsboken for nærmere informasjon om domsgrunnene. Slik informasjon kan formidles av påtalemyndigheten på samme måte som når dom forkynnes for siktede. Utvalget foreslår dette innarbeidet i påtaleinstruksen § 26-3 nytt siste ledd.

       I saker hvor barn har vært utsatt for overgrep - seksuelle/voldelige - må informasjon av den karakter som er omtalt i dette kapittel gis til barnets verge eller omsorgsperson; for sistnevntes vedkommende med unntak for tilfelle hvor denne selv er mistenkt for overgrep.

Veiledning til voldsofre. Bistandsadvokat og voldsoffererstatning.

       Som nevnt har fornærmede i dag i medhold av straffeprosessloven, påtaleinstruksen og politiets alminnelige veiledningsplikt krav på en viss informasjon i tilknytning til forfølgningen av straffesaken. Det er etter utvalgets mening grunn til å vurdere om ikke fornærmede i større utstrekning enn i dag bør ha krav på konkret informasjon i tilknytning til forfølgningen av det straffbare forhold.

       Etter at fornærmede har anmeldt et straffbart forhold til politiet, kan han ønske å få beskjed om hva som blir gjort overfor eventuelle mistenkte. Det kan etter utvalgets vurdering ikke pålegges politiet av eget tiltak å underrette enhver fornærmet om at det er anvendt tvangsmidler overfor siktede. Her må fornærmedes behov veies mot den store arbeidsbelastning det ville være for politiet å skulle gi slik underretning til fornærmede i alle saker. Behovet for slik informasjon vil være svært forskjellig. Det vil variere med hva slags overgrep den fornærmede har vært utsatt for, og med hvor utsatt fornærmede er for nye overgrep fra lovbryteren. Femti fornærmede i en sak med en serie av hytteinnbrudd har som regel ikke grunn til å frykte for at mistenkte skal oppsøke dem privat, og vil sjelden ha noe stort behov for kunnskap om at den mistenkte er fengslet. Fornærmede i saker om sedelighetsforbrytelser og i saker om familievold antas derimot å ha et særlig behov for å å få kjennskap til om den mistenkte er fengslet eller ikke. Informasjon om når den siktede kan ventes løslatt fra varetekt kan være ønskelig for fornærmede som frykter at siktede vil ta kontakt, eller frykter å møte ham i nabolaget.

       Etter utvalgets oppfatning bør fornærmede i saker om utuktig omgang og fornærmede i saker om voldshandlinger innen familie/i omsorgsforhold få beskjed om at det er foretatt varetektsfengsling, og om hvor lang tid vedkommende er varetektsfengslet for. Fornærmede bør også underrettes dersom fengslingen blir forlenget. Utvalget foreslår at plikten til å gi slik informasjon pålegges politiet, og innarbeides i påtaleinstruksen som ny § 9-6.

       Det er likevel viktig at dette skjer på den fornærmedes premisser. Noen fornærmede kan se på forholdet som en bagatell de ikke ønsker å bli brydd lenger med, andre kan ha et ønske om snarest mulig å glemme det som de var utsatt for. Dersom den fornærmede ikke ønsker å bli gjort kjent med hva som skjer med gjerningsmannen, eller hva som ellers skjer med saken, bør han heller ikke rutinemessig tilsendes slik informasjon. Etter utvalgets oppfatning kan det derfor være grunn til å vurdere utarbeidet et skjema som gir en oversikt over den informasjon en fornærmet i sedelighets- og voldssaker innen familie/i omsorgsforhold kan kreve å få i tilknytning til sin sak. Ved å krysse av på et slikt skjema kan den fornærmede velge den informasjon han ønsker. Dersom skjemaet følger saken hos politi og påtalemyndighet, vil det også være enkelt å følge opp kravet om informasjon på de forskjellige stadier i saken.

       Straffelovkommisjonen uttaler i NOU 1983:57 s. 84 at den vil vurdere å foreslå innført en regel som pålegger påtalemyndigheten å underrette fornærmede/den umiddelbart skadelidte dersom hans borgerlige rettskrav ikke tas med under straffesaken. Utvalget er enig i at fornærmede bør gis slik underretning. Skadelidte vil da ha anledning til å protestere eller påklage avgjørelsen til overordnet påtalemyndighet. Regelen forslås innarbeidet i straffeprosessloven § 427.

       Dersom det er grunn til å tro at fornærmede ikke er kjent med at det er foretatt en straffbar handling, og hans begjæring er nødvendig for påtale, kan påtalemyndigheten - som tidligere nevnt gjøre ham kjent med opplysningene, og spørre om han begjærer påtale, jf. straffeprosessloven § 229 første ledd. Etter utvalgets oppfatning bør fornærmede ha krav på slik informasjon. Utvalget foreslår at ordlyden i straffeprosessloven § 229 første ledd endres tilsvarende.

       Utover den alminnelige veiledningsplikt er politiet ikke forpliktet til av eget tiltak å opplyse fornærmede om at det er foretatt beslag i eiendeler som antas å tilhøre fornærmede. Det kan være av stor betydning for fornærmede å få vite om savnede gjenstander er kommet til rette. Med mindre særlige grunner taler mot det, bør fornærmede derfor ha krav på slik informasjon, samt informasjon om når beslaget kan forventes opphevet. Utvalget foreslår at det innarbeides en slik regel i påtaleinstruksen § 9-5.

torsdag 2. februar 2012

Erstatning for mobbing

n skadet pasient kan også kreve dekket fremtidige utgifter: Utgifter til legebesøk,

merutgifter til transport, reiser, proteser, ombygging av bolig osv. Ved de alvorligste

skadetilfelle blir det spørsmål om å få dekket utgifter til stell og pleie i hjemmet.

Beregningen forutsetter at man vurderer en fremtidig utvikling, noe som rent faktisk kan

være vanskelig. I RG-1986-751 (Larvik) fikk skadelidte kr 400.000 til dekning av fremtidige

merutgifter. Herunder fikk hun også dekket en del av de merutgifter det innebar at hun

bodde hjemme i stedet for på institusjon. Hvor langt erstatningsplikten rekker på dette

punkt, ble tatt opp også i RG-1986-751 (Oslo). Retten uttalte at « erstatningsplikten etter

skadeserstatningsloven ikke antas å strekke seg så langt at en skadelidt kan forlange å bli

værende utenfor institusjon på en skadevolders bekostning - uten hensyn til hvilken

behandling og omsorg vedkommende måtte trenge og uten hensyn til omkostningene.» Krav av

denne art blir fremsatt oftere enn før, og vi har nå eksempler fra herredsrettspraksis som

tilkjenner millionbeløp til dekning av fremtidige utgifter. Her står vi overfor en

vanskelig avveining mellom hvilke utgifter skadevolderen skal dekke erstatning fra skolen etter mobbing, og de krav som stilles

til den enkelte kommune når det gjelder pleie m.v av sterkt uføre. Dette er imidlertid

problemstillinger som dette Utvalget ikke finner grunn til å gå nærmere inn på.

Pasienterstatningssakene skiller seg ikke her ut fra personskadetilfellene ellers.
3.4.2.3. Tapt inntektsevne (tap i fremtidig erverv).

tirsdag 31. januar 2012

Det ulovfestede objektive ansvaret

       Gjennom rettspraksis er det i løpet av de siste hundre år utviklet regler om erstatningsansvar uten hensyn til skyld. Bakgrunnen er at industrialiseringen av samfunnet skapte mange typer gjenstander og virksomheter med et betydelig skadepotensiale. Culpaansvaret ga ikke lenger tilstrekkelig økonomisk trygghet for skadelidte. Innehaveren av en risikofylt virksomhet er blitt ansett nærmere til å bære risikoen for hendelig skade som virksomheten forårsaker enn skadelidte. Innehaveren har normalt størst økonomisk fordel av virksomheten, og best evne til å bære tapet som følge av skaden, eventuelt ved dekning gjennom ansvarsforsikring. Visshet om at ansvar kan inntre, gir dertil en oppfordring til å søke å hindre at virksomheten volder skade. Objektivt ansvar innebærer videre en fordel for skadelidte i tilfelle hvor skaden kan være voldt ved uaktsomhet, men dette vanskelig lar seg bevise, se nærmere nedenfor i avsnitt 3.3.4. Om skade voldt av en bestemt virksomhet eller innretning kan kreves erstattet uten hensyn til skyld, avgjøres ved en skjønnsmessig vurdering. I rettspraksis er det særlig lagt vekt på om skaden er utslag av en stadig, typisk og ekstraordinær risiko for skade ved den aktuelle virksomhet eller gjenstand. Videre har domstolene foretatt en avveining av ovennevnte legislative hensyn. Er skaden blitt forårsaket av teknisk svikt eller teknisk ufullkommenhet, taler dette for ansvar selv om skaderisikoen ikke kan anses å være stadig.

Advokat juss

Erstatning pasientskader personskade

       Ved aktsomhetsvurderingen etter skadeserstatningsloven § 2-1 skal det tas hensyn til « om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten, er tilsidesatt ». Dette innebærer blant annet at størrelsen av de bevilgninger som har vært stilt til disposisjon, har betydning ved spørsmålet om erstatningsansvar for en offentlig helseinstitusjon, se nærmere Hagstrøm: Offentligrettslig erstatningsansvar (1987), særlig side 410 flg. Bevilgningens størrelse vil for eksempel kunne bli tillagt vekt ved spørsmål om det var uforsvarlig å sette en hjertepasient på venteliste og ikke umiddelbart påbegynne behandlingen. Vurderingen vil måtte bli den samme dersom beslutningen var truffet ved en privat helseinstitusjon som blir drevet for offentlige midler.

       Arbeidsgiveransvaret omfatter ikke de tilfelle hvor skaden er voldt utenfor tjenesten, for eksempel hvis en sykehuslege forårsaker skade under konsultasjon på sitt hjemmekontor i fritiden. Arbeidsgiver som ved avtale har lånt ut en ansatt, vil imidlertid fortsatt kunne bli holdt ansvarlig, jf for eksempel RG-1953-389 (Eidsivating): Her ble et sykehus holdt erstatningsansvarlig for skade voldt av ansatt som var utlånt til å bistå i den private praksis til en av sykehusets leger. Det ble ansett ikke å ha oppstått noen vesentlig forrykning av tjenesteforholdet mellom sykehuset og den som hadde voldt skade.

       Som nevnt gjelder de fleste pasientskadesaker arbeidsgiveransvar etter skadeserstatningsloven § 2-1. Fra de siste år nevner Utvalget til belysning følgende dommer: Rt-1989-426 (skadet arm - sykehuseieren frifunnet), Rt-1989-674 (skadet stemmebåndsnerve - sykehuseieren domfelt), Rt-1990-768 (HIV-smitte ved blodoverføring - sykehuseier og staten frifunnet), RG-1991-663 (Oslo - inoperering av trykkmåler - sykehuseier frifunnet), RG-1991-605 (Ytre Sogn - mislykket operasjon - sykehuseier domfelt), RG-1990-594 (Eidsivating - kneskade - sykehuseier domfelt) og RG-1989-443 (Bergen - fødselsskade - sykehuseier frifunnet).